Snakke med dyr - seriøst?
2020 © Humanimal Care, All rights reserved
Av Karin Elise Hansen, lisensiert Dyretolk
13.01.2017
For mange kan Dyrekommunikasjon virke mystisk og ‘overnaturlig’, og det kan jeg godt forstå. Kan man liksom snakke,- eller kommunisere med dyr - seriøst??
Alt vi ikke kan se eller bevise er skummelt, og det kan skape stor skepsis og diskusjon. Tull og lureri kan mange si, og det er egentlig ikke så rart at folk tenker sånn synes jeg. Det er jo faktisk ganske underlig! Selv er jeg utrolig takknemlig og ydmyk over å ha fått lære, erfare og videreformidle via dyrekommunikasjon. Nesten hver gang jeg gjør en kommunikasjon er jeg like overrasket,- som om det var første gangen jeg kommuniserte med et dyr. Selv om jeg stadig får bekreftelser på at det som kommer frem i dyrekommunikasjonene stemmer med virkeligheten, at dyr visstnok får hjelp, og dyreeiere sier de kan kjenne på store forløsninger både fysisk og mentalt,- så kan jeg altså fortsatt etter mange år undre meg over at dette er mulig. Kanskje fordi jeg også har et behov inni meg selv for å få bekreftelser som kan relatere dette til ‘virkeligheten’. Så hva skjer egentlig? Hvordan går det an? Det er mine tanker, og temaer rundt dyrekommunikasjon jeg vil skrive om her.
Dyrekommunikasjon og Historie
​
Det sies at dyrekommunikasjonen stammer fra de afrikanske innfødtes måte å jakte på,- som i dag av noen kalles «intuitiv sporing», eller «Intuitive Tracking». De innfødte ‘koblet’ energien sin til et dyrespor ved å se på og berøre sporet, og ba til sine forfedre om en god jakt og hjelp til å finne dyret. De kunne visstnok da se bilde av dyret i hodet sitt, og en slags linje av sølv som formet seg bortover i landskapet. Denne,- og dragningen som kjentes intuitivt i kroppen viste de veien direkte til dyret. De mente at ‘sølv- linjen’ var koblet til sjelen til dyret de sporet, og at også dyret var bevisst på denne forbindelsen under sporingen.
Fra et grunnleggende ståsted så er alle individer unike samlinger av energier. Vi vibrerer alle en helt unik energetisk frekvens. Dette er felles for mennesker og dyr. Når vi kommuniserer med dyr så bruker vi en slags ‘telepati’. Telepati er en urgammel form for kommunikasjon som vi bruker stadig vekk uten å være klar over det. Har du kanskje opplevd å tenke på en person,- som i neste øyeblikk har ringt deg? Dette er én form for telepati. Dyrekommunikasjon er en annen. Tele betyr ”fjern” og Pathe betyr ”følelse” - altså ‘fjernfølelse’. Kroppen vår fungerer her som en radio med en sender og mottaker.
Jeg tror at dyr også har evnen til telepati og sporing seg i mellom. Ta brevduer for eksempel,- hvordan vet de hvor de skal uten å ha vært der før? Det sies at de finner veien hjem ved å oppfatte jordens magnetfelt eller ved å navigere etter solen og stjernene. Forskere mener at de mulig følger hovedveiene når de flyr. Men hvordan finner de veien til det stedet de skal når de ikke har vært der før? Det kan man lure på…
Intuitive Tracking mellom mennesker og dyr kan kanskje være det samme som det duene gjør. Sølv- linjen som viser direkte vei, og kroppen som dras mot et sted uten at man behøver å tenke bevisst på hva som skjer. Hvem vet? Uansett så er d ette veldig likt dyrekommunikasjon slik jeg erfarer det;
Forestill deg at vi ‘tuner inn’ på en slags radiofrekvens,- til en spesiell radiokanal som er den unike frekvensen til det dyret som vi kobler oss til. Det kan gjøres ved å være fysisk sammen med dyret, se på et bilde, snakke med eier om dyret, kjenne på en gjenstand eller et spor som dyret har tråkket opp, osv. Og når vi har ‘ringt dem opp’ i et univers av alle individer, har vi en klar og åpen kanal hvor det kan gjøres en toveis kommunikasjon. Det høres kanskje komplisert ut, men man lærer seg egne teknikker for å opprette denne kontakten.
​
Kan alle kommunisere med dyr?
Å kunne holde en kanal åpen og klar krever øvelse, selvutvikling og erfaring slik jeg ser det. Noen mennesker er mer åpne enn andre, men en viss åpenhet for slikt tror jeg at alle er født med. Barn kan være spesielt åpne. Man kan forestille seg nyfødte barn som en helt ny datamaskin som ennå ikke har blitt programmert og påvirket av eieren. Den står der som en åpen bok med blanke ark, mottagelig for alt. Ofte hører vi barn fortelle oss at de ‘ser’ ting som ikke vi ser. ‘Fantasivenner’ for eksempel, er noe mange har som barn. Men hva når barnet forklarer fantasivennen sin akkurat slik oldemor så ut da hun levde? Det feier vi voksne lett under teppet, og prøver å finne forklaringer. «Barns fantasi er livlig»… Men det er ikke sikkert det er fantasien som er forklaringen. Det kan faktisk hende at barnet rett og slett er åpent, og ‘ser’ ting vi ikke ser. Som en helt naturlig del av oppveksten i dag, så lærer vi å undertrykke vår åpenhet, og flesteparten av oss stenger ubevisst igjen etter hvert som vi pådrar oss ‘fornuften’ og påvirkningen fra samfunnet. Det er derfor vi ikke ‘ser’ og opplever ting slik som barn, eller de som har opprettholdt åpenheten sin.
Men det er aldri for sent! Jeg tror at alle kan lære seg å kommunisere med dyr, og åpne seg opp igjen dersom de ønsker det,- og tillater seg det. Jeg lærte at dette er noe vi kan, men at man rett og slett må minnes på å bruke det bevisst igjen.
Sagt av hund: « Man har alle et behov for å kunne åpne seg, og prate ut med noen man er trygg på. Det er viktig å være oppmerksom på hverandre, og se når behovet melder seg,- for det er ofte vanskelig å si ifra selv » .
Hvordan kommer man dit?
Å tillate seg en slik åpenhet, og å utvikle den er en prosess man lærer enormt mye av. Og man lærer ikke minst mye om seg selv. I mine øyne er det helt grunnleggende å lære seg å slappe av og puste godt i gjennom meditasjon, og å ‘jorde’ seg. Veldig mange lever av å ‘puste fra brystet og opp’, men i gjennom meditasjon kan man lære seg å puste dypere, og mer hensiktsmessig for hodet og kroppen. Når man ‘jorder’ seg så binder man seg til jordens energi i gjennom meditasjon. Pusten og jordingen hjelper deg å komme i balanse, å holde fokus, og å føle deg sterk i din egen kropp.
Det er viktig for hele kroppen i seg selv både fysisk og mentalt å lære seg meditasjon, og dette er en treningssak. Jo mer du mediterer, jo flinkere blir kroppen din,- og ikke minst hjernen din flink til å slappe av. Du trener den rett og slett opp. Forskere og spesialister sier at meditasjon blant annet kan være godt mot stress, for hjertet, hjernen, følelsene, immunsystemet, smerter, og mye mer.
Det er gjort flere studier på hvordan meditasjon påvirker hjernen, blant annet et forsøk med lege Jian Xu, et forskerteam på NTNU, Universitetet i Oslo og University of Sydney, og de kan fortelle at det er forskjell på om man mediterer ved å fokusere på noe, eller om man mediterer ledig ved å puste og la tankene vandre. Begge er like bra, men det som er interessant er at de har via MR- undersøkelser av hjernen (en type røngten), sett at ledig meditasjon førte til større aktivitet i den delen av hjernen som jobber med å bearbeide tanker og følelser, enn når personene bare hvilte. Når testpersonene utførte konsentrert/fokusert meditasjon, var aktiviteten i denne delen av hjernen mindre enn ved ledig meditasjon. Forskjellen var markant (se bilder under).
Det forteller meg at når jeg jobber med dyrekommunikasjon, og fokuserer kun på dyret,- så er det en mindre del av hjernen min som er aktiv enn normalt, og den er ikke særlig påvirket av andre deler av hjernen mens kommunikasjonen pågår. Jeg leste at en forsker omtalte de opplyste feltene som på bilde nr. 1 for ‘små rom i hjernen’,- og det syntes jeg var litt artig, i og med at jeg kaller stedet inni meg hvor jeg kommuniserer med dyr, for ‘mitt hellige rom’. Og jeg fokuserer da på punktet midt i hodet. For meg er alt annet rundt meg ‘koblet ut på det tidspunktet’, og det er kun dyret og meg selv som står i senter der og da.
(Foto: NTNU, MR av hjernen under konsentrert meditasjon)
http://forskning.no/psykologi/2014/04/slik-fungerer-hjernen-under-meditasjon
(Foto: NTNU, MR av hjernen under ledig meditasjon. Hjernen er langt mer aktiv når tankene vandrer fritt)
http://forskning.no/psykologi/2014/04/slik-fungerer-hjernen-under-meditasjon
Dyr på en annen side,- de har tydeligvis evnen til å ‘koble seg på’ oss, uansett hvor hektiske vi er i hodet, og de leser oss som en åpen bok:
Sagt av min hund Sam, som akkurat da satt og fikk klørne sine klippet:
Sam: « Er det sånn dere mennesker føler det når dere er hos tannlegen » ? Jeg: «Hvordan vet du om tannlegen»? Sam: «Jeg ser jo bildene i hodet ditt når du tenker på det»
Da jeg hørte dette inni hodet mitt mens jeg klipte klørne hans, så brast jeg først ut i latter, men ble fort tankefull. Er det sånn det fungerer? Da forstår jeg hvorfor hundene mine ser når jeg for eksempel er syk, og tilpasser seg etter hvordan jeg har det. Trøster meg hvis jeg trenger det, tuller med meg hvis de mener jeg trenger å le, osv. De forstår mye mer enn jeg tror! Etter min mening har dyra kommet lenger enn oss mennesker i sin utvikling, og igjen at vi har mye å lære av de,- hvis vi bare er villige til å la de få en stemme, og lytter til det de har å si. Vil man lære seg dette selv, og åpne opp,- så starter alt etter min mening med å lære seg å puste og meditere, og å jorde seg. Ett skritt om gangen. Og når man åpner opp og begynner å gå veien,- så blir den til mens man går.
​
​
Utdanning
Selve kunnskapen om og rundt akkurat dyrekommunikasjon mener jeg er viktig å tilegne seg i gjennom utdanning. Selv har jeg tatt en utdanning som strakk seg over drøye 5 år. Denne var jeg så heldig å få ta på Flammehuset Dyrekommunikasjonsskole, som er den eldste skolen i sitt slag i Norge. Der kan man ta utdanningen i sitt eget tempo,- noe som er svært viktig når man er i en ‘selvutviklings- prosess’.
På Flammehuset lærer man å kommunisere med dyr via sine fem sanser, og utvikler da også den sjette sansen. Ved siden av denne læringsprosessen utvikler man seg også enormt som menneske fordi man går inn i denne personlige selvutviklingen. Man lærer om direkte kommunikasjon med,- og forståelse av andre dyrearter. Dette innbærer blant annet kunnskap om teleapi, aura- og chakralesning, avlesning/scanning av dyrets fysiske kropp, energiarbeid, renselse av energetiske blokkeringer, spirituell avtale mellom dyr og menneske, sammenhengen mellom dyrets problemer og eiers livssituasjon, kunnskap om helse, anatomi, og mye mer. Med andre ord så får man en bred kunnskap som er viktig å ha når man skal arbeide med både dyr og mennesker på samme tid. Etikk, etiske holdninger og lovverk er også noe skolen setter svært høyt.
Mange velger å fordype seg innen ulike fagfelt ved siden av dyretolk- utdannelsen. Selv har jeg blant annet gått dypere inn på Healing og Dr. Bach’s Blomsterremedier, men har tatt mange kurs innen ulike fagfelt, deltatt på nettkurs og mye mer som jeg var nysgjerrig på underveis. Når man åpner en verden av ulike felt som dette, så blir man nemlig ofte ‘sulten’ på mer kunnskap. Det positive med dette er at det som regel alltid kan trekkes en rød tråd mellom dyrekommunikasjon, og det man velger å fordype seg i eller lærer om på veien.
Å si at man er Dyretolk uten kunnskapen man får under utdannelsen føler jeg blir feil. Dessverre er ikke «Dyretolk» en beskyttet tittel, og jeg møter ofte dyreeiere som har fått et meget dårlig bilde av dyretolkere. Forhåpentlig vis kan vi som arbeider seriøst med dette hjelpe både dyr og eiere til en annen forståelse slik at de opplever dyrekommunikasjon som noe positivt, og som et unikt og flott verktøy på mange måter.
Men hvordan gjøres selve kommunikasjonen egentlig?
Når jeg kommuniserer noe til et dyr, så ser jeg for meg at dyret og jeg står sammen i mitt «hellige rom», og jeg «prater» der med dyret,- akkurat som om du og jeg skulle snakket sammen. Alt skjer i stillhet oppi hodet mitt, uten å bruke stemmen, uten å fysisk snakke. Dyret kan like gjerne være kinesisk som norsk,- for når jeg får et svar fra dyret, så oversettes/overføres det til bilder, følelser, tanker eller ord i min hjerne,- til et universelt språk som jeg forstår.
Hvis jeg sier til deg: «Du spiser en sitron». Hva kommer opp i hodet ditt da? Jeg er sikker på at du ser for deg en gul sak som er formet som en sitron. Kanskje du ser en sitronbåt som du putter i munnen. Du kjenner så at det på en måte knyter seg bakerst i kinnene dine, for hjernen din husker hva surt gjør med munnen, kinnene og kroppen din. Sammen med dette så kan noen kjenne at det er ubehagelig å spise noe så surt, eller hvis man liker det,- så gir det en behagelig følelse. Så ut i fra setningen «Du spiser en sitron» kan man tolke både bilder, farger, følelser, sanser, se små ‘film- klipp’ osv. Dette gjør hjernen din helt automatisk! Er det ikke fantastisk?
​
I starten når man kommuniserer med dyr så kommer det kanskje bare opp et bilde, en følelse eller et enkelt ord. Men disse følelsene, bildene og alt som følger med,- kan trenes opp. Sammen med kunnskap du tilegner deg under en utdannelse kan du trene hjernen din til å bli mer bevisst på alle elementene rundt ett enkelt bilde og det du får opp av informasjon.
Det er også typisk i begynnelsen at dyretolkens skepsis trer inn, og han/hun er redd for å legge frem innholdet i kommunikasjonen for eieren i frykt om at det er feil informasjon, eller at eieren skal ta det feil til seg. Faren ved det er at man kan utelate viktig informasjon som dyret vil skal frem. For eksempel kan det være en viktig opplysning at dyretolken får følelsen av frykt, eller at det blir helt stille og dyret ikke sier noe. Det behøver ikke være dyretolkens frykt, eller at man tror man ikke klarer å få frem opplysninger fordi det blir stille. Dette lærer man seg i gjennom erfaring, å tolke hva som er sitt eget, og hva som kommer fra dyret.
Bortsett fra å analysere eventuelle symboler som også kan ha en personlig betydning for dyretolken, skal vedkommende aldri tolke det som kommer i biter, man skal bare ta imot det som kommer, og videreformidle det til eier (hvis det er et husdyr vi kommuniserer med). Noen ganger er det ikke sikkert at det er forståelig for dyretolken,- men det gir absolutt mening for den som mottar budskapet. En av dyretolkens viktigste oppgaver er derfor å legge sitt eget til side, og stille seg helt åpen for dyret. Man skal ikke la seg påvirke av egne fordommer eller meninger, eller som sagt tolke informasjon for mye.
Jeg mener det er viktig å huske på at man aldri blir utlært, og at man passer seg for å bli ‘skråsikker’. Da tror jeg at man blokkerer sin egen utvikling. Ydmykhet er er i alle fall for meg et viktig nøkkelord i arbeidet som dyretolk. Hele veien. Jeg tror også at dyretolken ikke får mer enn det han/hun er klar for å høre. Det vil si, at jo mer man jobber med seg selv,- jo dypere blir budskapene fra dyra.
Sagt av katt:
«Jeg er skeptisk av natur. Derfor løper jeg av gammel vane, bare for å være sikker»
​
​
Hvorfor kommunisere med dyr?
Man kan kommunisere med alle dyr, både levende og avdøde. Noen synes kanskje at man skal la dyr være dyr, og mange er faktisk veldig redd for at dyra skal ‘sladre’ på de og fortelle om ting eier ikke vil skal frem. For eksempel at man ikke går tur med hunden så ofte som mange mener man skal osv. Dette har jeg aldri opplevd at skjer. Det kan komme frem sensitiv informasjon, men dyr dømmer aldri.
Derimot har jeg lært at dyra har så fantastisk mye å formidle til oss,- og ikke minst lære oss. De formidler til eier alt fra hverdagslige ting de ønsker endringer på, for eksempel at de ønsker seg en ny seng,- eller de kan hjelpe eier å innse at hun/han trenger mer tid til seg selv, ikke stresse, eller at de må gi slipp på vanskelige ting som hindrer eier i å komme seg videre i livet. Husdyr som endrer adferd har gjerne noe de vil skal frem i lyset, enten det gjelder dem selv, sin eier, eller andre rundt. Gjennom dyrekommunikasjon kan vi hjelpe de med dette. Dyret,- og dyreeierne selv kan på denne måten oppleve store forløsninger i livet sitt. Hvis eier har det bra – har dyret det bra, og omvendt. Dyr vet selv hva de kan formidle til hvem, og ikke minst er de svært klar over hva eieren, eller den som skal motta budskapet er klar for å høre. Ordtaket «man får aldri mer enn man tåler» kommer perfekt til sin rett her.
Et eksempel på forløsning hos eier var en gang jeg og flere andre dyretolkere kommuniserte hver for oss med samme katt. Eieren trodde den var drektig med unger, men det kom aldri noen unger.. Hva hadde skjedd? Katten fortalte meg at hun kjente på en enorm tomhet og stillhet. Hun følte seg lukket og innesluttet, og at det var vanskelig med nærkontakt med andre. Hun speilet eieren sin i tidligere opplevelser og traumer, som hadde satt seg både fysisk og mentalt så sterkt at eieren ikke kunne jobbe lenger, og bare satt hjemme og var ulykkelig. Katten forklarte ting i bilder, og eieren forstod umiddelbart hva det betydde. Katten sa at hun ikke hadde født disse kattungene fordi kroppen ikke var klar, og at den ikke ‘prioriterte drektigheten’.
«Kroppen prioriterer det som er viktigst. Endringer kommer når man har jobbet mer i dybden av seg selv, og man er mer bevisst og forberedt. Først da er kroppen klar for å motta nye utfordringer.», sa katten. Dette traff eieren så sterkt, at det tok litt tid før hun klarte å kontakte meg for gjennomgang av kommunikasjonen.
Da hun ringte meg fortalte hun at hun følte seg født på ny, i gjennom bevisstgjøringen, hva katten hadde forklart, hvordan katten hadde forklart ting. Helheten av kommunikasjonen fra meg, og de andre dyretokerne. Eieren var nå klar for å ta store grep i livet sitt, og hadde allerede begynt da hun kontaktet meg for gjennomgang.
Dette er et eksempel på hvor godt dyra kjenner eierne sine, og hva de trenger. Denne eieren hadde kommet dit at hun var klar for denne forløsningen, og hun tillot seg å gi slipp og virkelig lytte til det katten sa til henne. Det er nesten så jeg ikke tror på det selv, når jeg sitter her og skriver det. Men igjen så er det ikke min oppgave å tolke eller tro. Jeg sitter bare igjen med den største takknemlighet og ydmykhet. Jeg må bare gi slipp og ha tillit selv, det er helt fantastisk!
Sagt av hund: «Du kommer ikke til å være alene bestandig, vi må bare finne en vei ut av krattet. Tornene kommer til å stikke deg, og rive deg opp på vei ut. Men vit at du kommer ut i frihet og står der som et hjerte som banker fritt,- da vil alt snu» .
Det er ikke alltid slike forløsninger skjer med én gang etter en kommunikasjon. Ofte så hjelper informasjonen eieren med å bli bevisst på noe, også vil det jobbe i eieren både bevisst og ubevisst i en tid fremover. Dyret hjelper altså eieren å sette i gang prosesser i kropp og sjel,- og ofte kan eieren oppdage etter en stund at tankemønsteret har endret seg og hjulpet han/henne å gjøre de endringene som dyret ønsket for vedkommende fra begynnelsen. Det tar med andre ord mer tid for noen,- avhengig av hvilken mennesketype man er, og hvilke behov man har. Uansett så vet dyret hva eieren trenger, og hvordan det skal gå frem for å hjelpe akkurat sin eier.
​
For å hjelpe dyr og eier i denne prosessen får de et hjelpemiddel sammen med kommunikasjonen som vi kaller for ‘støttesetning’. Denne setningen gjenspeiler hovedbudskapet i kommunikasjonen, og fungerer som et slags ‘mantra’- altså en setning som eieren gjentar for seg selv for å gjøre en endring hos seg selv og/eller dyret, eller kanskje forsterke noe man ønsker skal forsterkes. Å jobbe med støttesetinger hjelper hjernen å endre tankemønstre, og i starten kan det kanskje føles litt rart. Men etter å ha jobbet med det en stund så kan det plutselig føles som en sannhet. En støttesetning kan f.eks. være: «Vi lærer av hverandre, og gleder oss over likhetene». Mange føler at dette er en sterkt og godt hjelpemiddel.
Jeg kan ofte nevne at dyret ‘speiler’ eieren sin. ‘Loven om speiling’ sier noe om at det du ser hos en annen, som du virkelig irriterer deg over eller som du beundrer på noe vis,- det speiler noe i deg selv som du ikke vil se eller erkjenne. På samme måte kan dyret speile sider av eier eller andre rundt, som eier trenger å jobbe med men ikke har innsett selv. Dyrekommunikasjon er et flott verktøy for å hjelpe deg å se hva dette gjelder. I mine øyne er det kanskje noe av det aller viktigste med dyrekommunikasjon. For når du blir bevisst loven om speiling, så kan du virkelig utvikle deg og jobbe med deg selv og ‘egoet’ ditt,- som ofte hidrer oss i å komme videre.
I alle kommunikasjoner som dyretolken gjør, er det også en gave og et budskap til nettopp dyretolken. Og det er flere ganger jeg har ‘møtt meg selv i døra’. Jeg oppdager plutselig at et tema handler om noe jeg har opplevd i akkurat den perioden. Jeg kan se tilbake på perioder hvor jeg har fått henvendelser med de samme temaene. Noen ganger kan kommunikasjonene f.eks. handle om frykt, og andre ganger f.eks. om å gi slipp. På den måten har jeg blitt bevisst det, kan jobbe med det, og gi slipp. Enda noe mer å være takknemlig for! Universets og dyras måte å dele viktig budskap til de som trenger det,- og en fantastisk gave og grunn til å jobbe med dyrekommunikasjon også for dyretolken.
Ville dyr kan kommunisere og komme med budskap akkurat som alle andre dyr. Jeg har kommunisert med en alt fra en vannbøffel og to elefanter i Afrika,- til kjøttmeisen i treet hjemme i hagen min. Kollegaer av meg har også kommunisert blant annet med mus og maur som har innvadert privat-boliger, og i gjennom dette fått de til å fjerne seg fra huset. De ville dyra har fortalt meg konkrete ting jeg lurer på, men også mye om menneskeheten som helhet, hva vi kan gjøre annerledes, hvorfor dyra er her hos oss, og hvilken rolle de har i naturen. En litt annen type budskap som kommer frem, men veldig viktige og flotte budskap.
​
Alle kommunikasjoner er ikke like ‘dype’. Det høres kanskje sånn ut nå etter det jeg har fortalt om, men det er absolutt ikke tilfelle. Ofte ønsker eieren bare å bli bedre kjent med dyret sitt, og høre om det trives og har det bra. Mange spør om dyra ønsker ting annerledes, om de liker maten de får, hvorfor de ikke liker maten de får, hvordan dyret ønsker å aktiviseres, osv. Mange jeg har vært i kontakt med sier de opplever en mye tettere forhold med dyret sitt i etterkant, og at de slipper å ‘prøve-og-feile’ så mye. De forteller at hverdagen rett og slett blir mye enklere for både dyr og eier.
Sagt av hest: «Menneskene tror at utstyr er så viktig... men de gjør seg mer avhengig av det enn de trenger. Jeg skulle ønske at de stolte på,- og lyttet til oss som kan dette» …
​
​
Når vi snakker om det jeg kaller ‘konkrete’ samtaler, så har jeg flere ganger opplevd at dyr har endret adferd bare de får fortelle hva de har på hjertet. Jeg kommuniserte blant annet med en hest en gang som nektet å gå på hestehengeren. Etter en kommunikasjon hvor vi fikk frem viktig budskap til eier,- gikk hesten rett på hengeren. I stedet for timer, tok det minutter…
En annen hest slukte luft og hadde magesmerter. Eier kontaktet meg, og da hun fikk løst opp i det hesten påpekte,- sluttet den å sluke luft. Dette forteller meg igjen mye om viktigheten av å ha tiltro til den kraften dyra innehar.
Å kommunisere med avdøde dyr er noe helt spesielt synes jeg. Dyr får ofte en helt spesiell plass i hjertene våre, og vi knytter oss veldig til de. De er tross alt en livspartner som følger oss i tykt og tynt, og de er der for oss uansett. Å da kunne få kommunisere med de når de har gått over på den andre siden kan hjelpe eier til å forstå hva som skjedde og hvordan de har det nå. Det kan hjelpe de å ta sorgen inn over seg, bearbeide den,- og komme videre. For meg som dyretolk blir det akkurat det samme å kommunisere med avdøde dyr som med levende. Alt foregår på 'sjeleplan'.
En helt konkret grunn til å kommunisere med dyr er når de forsvinner. Da har folk en lavere terskel på å kontakte dyretolk, av en eller annen grunn. De har ett mål – og det er å finne dyret sitt og få det hjem. Dette er en litt vanskeligere side av dyrekommunikasjonen synes jeg. Eieren har en forventning om at jeg skal finne dyret, og kan kanskje bli litt overrasket over at dyret forteller om noe helt annet når jeg kontakter de.
Sagt av katt: « Jeg speiler deg – og du speiler meg. Vi to er like, og jeg er her for å vise deg de sidene av deg selv som du ikke ser så godt selv. Vit at dette kun kommer av ren kjærlighet, for jeg vet at du er på god vei, og på høyt nivå av innsikt. Jeg vil hjelpe deg enda nærmere» .
Hvorfor forsvinner dyra?
Dyra har overfor menneskene sine oppgaver de skal fullføre. En Sjelekontrakt. De velger oss som eiere, og kan f.eks. ha i oppgave å styrke selvfølelsen din, lære deg om forholdet menneske-dyr, eller hjelpe deg å slippe kontroll- følelsen. Noen ganger kan vi se hva denne oppgaven er, og andre ganger er det mer uklart for oss, men i gjennom dyrekommunikasjon ved en forsvinning vil som oftest dette bli tydeligere for eier.
Når dyr forsvinner så er det alltid en årsak bak (selv om hunden bare har stukket til naboen med 'løpetispe'). Jeg spør alltid dyret hva forsvinningsårsaken er under kommunikasjonen. Det kan være at dyret ønsker å belyse noe, få deg til å innse noe, eller se ting på en ny måte. Det kan også være at oppgaven hos denne eieren er fullført og at dyret flytter for å hjelpe en annen som trenger det, men dette skjer svært sjelden. Er dyrets hensikt at du skal lære noe, så vil det i de fleste tilfeller komme hjem når du har 'lært' det du skal. Det kan høres hardt og brutalt ut, men dyra kan faktisk bruke en forsvinning som virkemiddel for å nå fram til deg.
Alt dette kan ofte være vanskelig for eier å ta til seg når de er i desperasjon og fortvilelse over at dyret er forsvunnet. Det forstår jeg veldig godt. Men som med all annen kommunikasjon med dyr, så er min oppgave å formidle det dyret ønsker skal frem, og det vet jeg aldri hva er før jeg er i kontakt med dyret. I tillegg til å motta budskap under forsvinningssaken, ber jeg dyret gi meg informasjon om hvor det befinner seg, også forsøker jeg å veilede dyret hjem. Eier får også noen tips med seg som de kan jobbe med når de søker etter dyret. Men om dyret, og eieren er klar for det,- det er ulikt fra sak til sak.
Dyrets helse
Mange som kontakter meg har spørsmål om dyrets helse. Har dyret vondt noe sted? Hvor er det vondt? Hva kan vi gjøre for å hjelpe de? Dette jobber jeg med under kommunikasjonen, og jeg kaller det ‘scanning’. Her prøver jeg å se om dyret har smerter, ubehag eller lignende, og hvor det sitter.
Å få opplysninger om helse hos dyra er viktig for helhetsbildet, og spesielt hvis dyret har endret adferd. De viser sjelden sine plager for oss grunnet høy smerteterskel, og ofte fordi de ikke ønsker å bekymre oss.
Scanningen foregår ved at jeg 'kjenner' i gjennom dyrets kropp, energipunkter (chakraer) og/eller energifelt (aura). Enten med dyret fysisk hos meg, eller om jeg jobber på avstand med et bilde foran meg. Dette kjennes ofte fysisk på min egen kropp, men jeg kan kan også ofte 'se' punkter som er utsatt. Jeg får et bilde i hodet som ser ut som et røntgenbilde, hvor det utsatte området er lyst opp med en rød prikk. Dette er nok ulikt fra dyretolk til dyretolk. Hvis dyret har et problem fysisk, viser de det fra sitt perspektiv, og hvordan de opplever denne fysiske følelsen. Det blir opp til eieren å ta informasjonen videre slik at dyret får den hjelpen det trenger.
​
Opplysninger som kommer frem under scanning av fysisk kropp, energipunkter/Chakraer og Aura kan beskrive både dyr og eier. Det er helt normalt at dyr speiler eier både fysisk og mentalt, og forteller om dette fordi de ønsker å bevisstgjøre eier og hjelpe dem med noe, eller hjelpe eier med å bære noen av ubalansene/plagene for han/henne. I noen tilfeller kan ubalanser også speile personer eller dyr i nær omkrets/familie. Det vil da som regel være såpass tydelig informasjon, at du som eier vil forstå hvem det gjelder, og hvem dyret ønsker å hjelpe.
Som dyretolk stiller jeg aldri diagnoser, det har jeg absolutt ikke kompetanse til. Ved adferdsendring eller mistanke om sykdom og/eller plager bør en sjekk hos veterinær være en av de første tingene man gjør, slik at man enten kan avdekke eller utelukke det. Det jeg gjør under kommunikasjonen skal ikke på noen måte erstatte kyndig undersøkelser og hjelp fra veterinærer og/eller andre faglærte. Jeg håper i fremtiden at dyretolkere får et tettere samarbeid med veterinærer direkte. Noen få steder har dyreklinikkene åpnet mer opp etter hvert som de har fått beskjed fra eiere om informasjon som har kommet frem under dyrekommunikasjon. Jeg blir veldig glad når jeg hører om det. Så får vi se hva fremtiden bringer. Det kan i mine øyne ofte lette dyrets hverdag hvis man kan gå til veterinær å få avdekket årsaken bak et problem, og unngå å kun behandle syptomene.
Sagt av hund: « Smerter blir alltid verre n å r frykt og angst legger seg p å toppen. Det er derfor vi dyr ofte takler fysiske smerter bedre, og har en høyere smerteterskel enn menneskene. Vi har en egen evne til å holde fotfestet, og kjenner ikke på akkurat den samme frykten som menneskene gjør » .
​
​
​
Etikk og Dyrekommunikasjon
Som dyretolk er det viktig for meg å ha klare etiske retningslinjer. De som kommer til meg skal føle seg ivaretatt, tatt seriøst, og behandlet med respekt.
Jeg forholder meg til Flammehusets etiske retningslinjer,- i tillegg til egne som jeg har skrevet selv. Jeg følger Norsk Lov om Alternativbehandling, og Norsk Lov om Alternativbehandling av sykdom. I tillegg har jeg taushetsplikt, noe jeg tror er avgjørende for mange å vite om når de tar kontakt med meg. Jeg har også tatt Norsk Spiritualist Forenings Healerforbunds etikk- kurs.
Jeg vil trekke frem noen av de temaene jeg mener det er viktig å ha god etisk holdning som dyretolk:
Tillatelse av dyrets eier: Når jeg skal kommunisere med et dyr, så må jeg ha tillatelse av dyrets rettmessige eier. Grunnen til at dette er så viktig, er at den som står som 'gyldig/offentlig' eier på dyret har en "åndelig kontrakt/sjelekontrakt" med dyret. Dersom jeg kommuniserer med et dyr uten eiers tillatelse så kan det bli veldig vanskelig hvis det kommer opp ting som er viktig, og jeg ikke får gjort annet enn å lytte til dyret, og heller ikke får formidlet dette til eieren. Når det er sagt, så er det ikke alle dyr som har skriftlige kontrakter (f.eks. huskatter, blandingshunder, fugler osv.). Men man har allikevel inngått en avtale om at dyret skal være ditt. Dette er like bindende som en skriftlig i mine øyne.
Liv og død: Mange kontakter dyretolk dersom de vet, tror, eller er redd for at dyret skal dø. De ønsker ofte svar på om dyret selv vil dø, og hva de skal gjøre i en slik vanskelig situasjon. Der kommer etikken sterkt inn. Jeg som dyretolk skal aldri stille dyret et ja/nei- spørsmål til avlivning, ei heller anbefale eller godkjenne avlivning igjennom en dyresamtale. Jeg skal heller ikke beskylde dyreeier for dårlig avgjørelse dersom avliving av dyret blir bestemt. Det er kun veterinærer og dyrets eiers avgjørelse. Min oppgave er å høre hva dyret selv har å si om sin situasjon, men jeg understreker at avgjørelsen om avlivning er opp til eier og veterinær.
Sagt av hest: « Jeg liker å være nær andre, både dyr og mennesker. Jeg har alltid en tanke bak ting jeg gjør- hvordan jeg oppfører meg. Jeg er veldig tydelig på mitt mål, og mener at man skal hjelpe fram de man kan her i verden. Jeg tror jammen jeg er en terapi- hest » !
Mitt mål som Dyretolk
Jeg føler meg privilgert som har fått komme så langt som jeg har, og ønsker som dyretolk å hjelpe både dyr og mennesker til en bedre hverdag fysisk om mentalt. Jeg sitter med en viten om at dyr har en utømmelig kilde av kunnskap og viktige budskap å gi oss, og det er akkurat det jeg vil videreformidle til de som trenger det. Jeg har lært meg å ha tillit til at de som kontakter meg, trenger akkurat det jeg kan hjelpe dyret å formidle til sin eier gjennom meg. Uansett hvor mye tvil og skepsis det er der ute,- så vet i alle fall jeg det jeg vet. Det er jeg trygg på, og det kan ingen ta fra meg. Den tryggheten håper jeg smitter over på andre, og speiler seg i mitt arbeid og hvordan jeg har skrevet denne teksten du akkurat har lest.
Etter hvert har jeg et ønske om å undervise andre, og videreformidle det jeg selv kan. Men jeg er opptatt av at det skal skje på riktig måte, og i lys av de jeg har lært fra. Verden vi lever i i dag er omtåket av så mye negative energier, og hvor enn klisjé det høres ut som,- så tror jeg at dya kan hjelpe oss mennesker på riktig vei. Hvis vi er åpne for det.
Tusen takk for at du tok deg tid til å lese!
Jeg håper at du kanskje fikk et nytt bilde av hva
dyrekommunikasjon er, og at det ikke lenger er så mystisk.
jeg ønsker deg alt det beste.
Karin Elise Hansen
januar 2017
​
Humanimal Care
​
​
​
Karin Elise Hansen om denne artikkelen:
«Det finnes mange som sitter med annen kunnskap og erfaring enn det jeg har om Dyrekommunikasjon, og dette respekterer og verdsetter jeg. Vi skal være forskjellige. Mitt mål her er å fortelle om dyrekommunikasjon fra mitt ståsted, og kanskje bidra til at kommunikasjon med dyr kan belyses på en måte som hjelper folk å se det med litt mindre skeptiske øyne,- og med litt større forståelse. Jeg håper den blir tatt godt imot».
Kilder:
- Teksten er først og fremst basert på egne synspunkter ut i fra erfaring som Dyretolk. http://humanimalcare.no/index.php
- Innholdet er også inspirert og preget av tilegnet kunnskap fra blant annet Flammehuset AS: http://flammehuset.no/ ,
- kloke, beskrivende ord fra Dyretolk Anna Breytenbach: http://www.animalspirit.org/
-
informasjon fra Jon Youngs’ arbeid som Animal Tracker: http://jonyoung.org/ ,
-
Illustrert Vitenskap (illvit.no): http://illvit.no/dyr/fugler/hvordan-larer-brevduer-a-finne-veien ,
Bilder:
Privat,
http://pixabay.com/ , og
​
​
​
​
​
​
​