Eiers tillatelse til
dyrekommunikasjon

Grunnen til at dette er så viktig, er at den som står som 'gyldig/offentlig' eier på dyret har en "åndelig kontrakt/sjeleavtale" med dyret. Dvs at de har en 'livsoppgave' overfor hverandre. 

Et eksempel:
Jeg gjorde en kommunikasjon med en katt en gang hvor det kom frem mye som jeg gledet meg til å formidle til eier. Det er noen samtaler som man bare 'vet' er veldig bra. Når jeg gjennomgikk den med eier, så viste det seg at ingen ting stemte! Jeg ble rett og slett litt frustrert, fordi jeg var så sikker inni meg på det som hadde kommet frem. Noen dager etterpå fikk jeg en mail fra vedkommende om at katten egentlig ikke var hennes,- men søsteren sin katt, som hun hadde passet over lengre tid. Dette hadde gått opp for henne etter hvert som hun tenkte på samtalen, og hun så at mange ting passet inn med søsteren. I dette tilfellet fikk vi heldigvis formidlet samtalen til den rette eieren, og da falt alt på plass. Kattens livsoppgave var fortsatt hos den opprinnelige eieren.
 

Kort sagt,- så kan det bli veldig vanskelig hvis jeg gjør en kommunikasjon med et dyr hvor det kanskje kommer opp ting som er viktig, beskjeder som er viktig kommer frem, om dyret eller eieren trenger hjelp, er syke, har vondter,- og jeg ikke får gjort annet enn å lytte til dyret, og sitte hjelpeløs igjen etterpå fordi jeg ikke får formidlet dette til eieren eller hjulpet dyret.
 

Når det er sagt, så er det ikke alle dyr som har skriftlige kontrakter (f.eks. huskatter, blandingshunder, fugler osv.). Men man har allikevel inngått en avtale om at dyret skal være ditt. Dette er like bindende som en skriftlig i mine øyne. De som har overlatt deg dyret har forhåpentligvis vært tydelig på at du har fått det, og at du er dyrets eier nå. Det jeg ofte gjør, er å spørre dyret rett ut om de kan være tydelige på hvem de snakker om, eller fortelle de at det nå er 'X' vi snakker om og fokuserer på.